Bøker om økonomi,  Økonomi

Møt forfatterne bak boka “Fra rotterace til ekornlykke”

Møt forfatterne bak “Fra rotterace til ekornlykke”

Reklame//
Boka Fra rotterace til ekornlykke er skreven av Oskar og Maribel Lindberg og handler om hvordan de sluttet å jobbe før 40!

Allerede i 2017 begynte jeg å følge Oskar sin blogg: Fantasiska Farbror Fri. Og når boka han og kona Mariel skrev på svensk (Ut ur ekorrhjulet) kom ut måtte jeg selvfølgelig lese den og! Gjennom en mail hvor jeg takket for veldig interessant og givende lesning ble raskt et samarbeid om oversettelse til. Og resultatet i form av norsk utgave av Fra rotterace til ekornlykke finnes tilgjengelig nå på Tegn Forlag!

Etter å ha lest så mye de har skrevet følte jeg at det var mange ting jeg hadde lyst å spørre de om. De sa ja til et intervju over telefon og jeg sendte spørsmål på forhånd jeg tenkte vi kunne gå gjennom. Men resultatet ble én times samtale om livsfilosofien deres som jeg her prøver å gjenskape på beste måte.

Hvordan startet prosjektet med å bli økonomisk frie?

Maribel: Vi hadde i lenger tid hatt tanker om hvordan vi ønsket å leve livene våre. Men det var først i 2011 som vi virkelige bestemte oss. Vi bestemte oss for å gå tidlig i pensjon. Vi regnet på det, hvor lang tid det ville ta. Oskar kom frem til at han kunne gå i pensjon ved 42 års alder, og jeg rundt 44-45 år. Og så gikk det mye raskere. Vi klarte det på 6 år.

Oskar. Det som gjorde at det gikk raskere var blant annet at vi fikk høyere inntekter. Men det som var viktigst var at vi levde på mindre. Det viste seg at vi klarte å leve på mye mindre enn vi noensinne hadde trodd var mulig. Og dessuten økte vi livskvaliteten vår.

Opplevde dere å måtte avstå fra noe eller at det har vært krevende?

Maribel: Nei, livene våre fortsatte som vanlig. Vi begynte å gjøre andre ting, for eksempel reiste vi ikke utenlands. I stedet hadde vi hjemmeferie. Vi gjorde også en del forandringer som ikke har var så synlige. Men vi har fokusert på det vi velger i stedet for det vi har valgt bort. Det er kanskje en slags innstilling, men vi har tenkt “i år velger vi dette” eller “i helga gjør vi dette”. Vi fokuserte ikke på at vi ikke kunne kjøpe enkelte ting. Det var ikke det som var det viktige.

Oskar: Vi har egentlig ikke gjort noe ekstremt. Det er ingenting vi har valgt bort til 100%. Vi har ikke sagt at dette skal vi aldri gjøre, men vi gjør det ikke så ofte som andre. Som å reise utenlands. Vi reiser mer sjelden og vi er borte lenger. Det er bare innstillingen vår og måten vår å se på livet som har forandret seg. Vi gjør én ting per helg, ikke tre ting. Og allikevel føler vi at vi lever i overflod.

Hva var det som gjorde at du begynte å blogge?

Oskar: Den første bloggen jeg hadde var det veldig få som leste, kun 3 stykker. Og da dreide det seg om ha et sted å skrive ned målene sine. Jeg hadde regnet ut at jeg kunne bli fri ved 42, altså slutte å jobbe ved 42. Og gjennom å skrive om det ble det offentlig. Det var anonymt, men tanken var at vi var flere som hadde samme ønske. Og vi kunne hjelpe hverandre med å jobbe for å nå målet. Når man har et offentlig mål, som å løpe et maraton er det vanskeligere å trekke seg.

Maribel: Begge to jobbet fortsatt. Og da følte vi ikke for å gå ut med at vi hadde som mål å spare nok penger for å klare oss uten inntekter. Ingen visste noen ting og vi ville bare fortsette med livet våre. Vi vil ikke bli definert utifra at vi sparte penger. Vi trengte jo jobben våre og ville ikke fremstå som noen som snart kom til å slutte.

Oskar: Å blogge anonymt gjorde også at vi kunne være helt åpen om alt. Vi trengte ikke å skjule noe, som hvor mye vi tjente en måned eller hva som funket eller ikke funket. Vi trengte rett og slett ikke å være forsiktige.

Hvordan forandret ting seg når dere gikk fra å være anonym til å gå ut med navnene?

Oskar: Fremfor alt forandret det seg når Maribel sluttet å jobbe. Jeg hadde allerede vært hjemmepappa en god stund, men når Mariel sluttet kunne vi være helt åpne. Måten vi lever på, å leve på mindre er noe vi har tro på og som vi vil dele med andre. Vi fikk en forespørsel fra en avis om å være med på et intervju, men de ville selvfølgelig ikke ha med noen som var anonym. Det gjorde at vi begynte å tenke på det. Dessuten ville vi ikke hatt så stor påvirkning som anonyme. Da hadde vi vært en del av bloggverden, men ikke noe spesielt mye mer enn det. Vi var med i Aftonbladet og det hadde en kjempestor betydning. De ville at vi begge to skulle være med, som en familie som hadde gjort noe sammen. I stedet for en mann i 40-årsalderen som hadde spart nok penger til å slutte i jobben sin.

Hvordan lever dere i dag?

Maribel: De siste tre årene har vi bodd i Leksand i Dalarna. Før det bodde vi på et lite tettsted som heter Järbo utenfor Sandviken (i Gästrikland). Vi hadde ingen tilknytning til det tettstedet. Og mye av tiden vår gikk til å reise til Leksand til familien min og til Stockholm hvor Oskar har familien sin. Det å flytte tilbake til Leksand har alltid føltes som det riktige å gjøre. Og her har vi funnet vår plass på jorden. Her kan det fort gå en uke eller 10 dager uten at vi har brukt bilen. Barna går til skolen og vi kan gå til butikken. Vi har gang- eller sykkelavstand til nesten alt.

Oskar: Når vi flyttet hit jobbet fortsatt Maribel og jeg var hjemmepappa. Folk skjønte nok at det var noe som var annerledes, men visste ikke helt hva. De fleste har vært nysgjerrige på prosjektet vårt og kanskje tenkt at det vært litt rart og samtidig spennende. Det som er positivt med å bo på et mindre tettsted er at det ikke er like viktig hva man jobbe med. Det er ofte vanligere her i Leksand enn for eksempel i Stockholm å spørre folk om hvem de er i slekt med.

Maribel: Og det som er mer negativ med bo på et mindre sted er at man er mer synlig. Det blir mer synlig hvis man gjør noe som er annerledes. Men man får en plass i samfunnet på en annen måte enn i storbyen. Selvfølgelig foretrekker enkelte anonymiteten man kan ha en storby, men vi trives med å bo her.

Ser dere på dere som økonomisk frie?

Maribel: Først av alt er vi hjemmeforeldre til barn våre på 6,9 og 11 år. Og så er vi selvstendig næringsdrivende. Vi har bedriften vår som vi jobber i med ting som vi synes er morsomme. I “lagom mängd” mens barna er på skolen. Vi liker å gjøre forskjellige ting og å ha de mulighetene. Vi har kjøpt oss friheten å velge selv.

Oskar: Noen ganger foreleser vi, vi har skrevet boka, og i det siste har jeg vært vikar på skolen. Det er som en vanlig jobb, men i “lagom mängd”. Det blir mer som morsom variasjon. Når vi sluttet å jobbe var det snakk om å kalle oss for pensjonister. Men det finnes ingen passende tittel på de som slutter å jobbe, eller som jobber litt når de selv vil. Idag ser vi på oss som “livstilsföretagare”.

Maribel: Vi har en blogg, foreleser fra tid til annen, jobber med oppussing og en hel del andre ting. I samfunnet definerer vi mennesker ut fra det de gjør, ikke hva de er. Vi definerer oss som hjemmeforeldre. Vil man være delaktig i barna sitt liv tar det tid. Og vi vil bruke tid med barn. Samtidig føler vi at vi har mange prosjekter og ideer vi ikke har tid til akkurat nå.

Oskar: Vi øver på å ta vare på friheten vi har. I livet går man først på skolen og så begynner man å jobbe. Man har vært så vant til å ha mål. På jobben er det noen andre som forteller en hva man skal gjøre. Og nå trener vi på å være frie. Å benytte oss av dagen, å se på morgenen hvordan været er. Hvis det er pent vær går vi ut og finner på noe. Vi er vant til å prestere og krysse av punkter. Det er det vi har lært i livet. Og vi trenger struktur for å være fornøyde.

Maribel: Det tar tid å finne en ny hverdag. Tidligere fulgte man årstidene mer, for eksempel i landbruket. Når det var mørkt satt man med håndarbeid. Det er blitt borte i dagens samfunn. Man skal leverere og prestere mot en deadline. Vi øver på å ta dagen som den kommer.

Opplever dere at mennesker vil forandre på livet sitt?

Maribel: Enkelte mennesker har ikke tid eller ork og rekker ikke å reflektere over livet. Det renner bare ut i sanden og så går man i pensjon. Man stopper ikke opp i det hele tatt. Da er det vanskelig å forandre på noe. Og noen mennesker ønsker og vil forandre på livsstilen, men vet ikke hvor de skal begynne.

Oskar: Det skriver vi om i boka, man må tørre å være litt annerledes. Er man som alle andre får man heller ingen andre resultat. Undersøkelser viser at det finnes et stort ønske om å ha mer tid istedenfor mer penger. Men det er ikke sånn man agerer. Man velger hele tiden ut i fra lommeboka. Man vet jo at ting koster tid og penger. Alt man tar inn i huset sitt må man jobbe for. Tid er mangelvaren. Tar man inn fler ting eller aktiviteter blir det enda mer mangel på tid. Man tør ikke å være annerledes.

Maribel: Det skriver vi om i boka i form av alligatorer og kattunger. Det er enklere å legge til flere kattunger enn å ta vekk alligatorene i livet. Som en kaffe (kattunge) på vei hjem fra en kjedelig jobb (alligator). Fordi man ikke tør å ta tak i de store tingene, som å bytte jobb.

Oskar: Det vi har gjort som har vært viktig for oss er å ta et skritt tilbake og se helheten. Hvis man aldri ta et skritt tilbake så ser man ikke hvorfor man gjør som jeg gjør. Man vil kanskje ha mer fred og ro og så går man på spa. Men det man trenger er kanskje å fjerne ting. Til og med spa kan bli noe man bare presser inn i kalenderen. Det samme med trening. Man stresser til gymmen for å trene. Å gå på kafé kan bli slitsomt. Da er det bedre å fjerne ting. Man må se på livet litt på distans for å få tatt de store beslutningene.

Hvilke kommentarer har dere fått på boka?

Oskar: Det er mange som har sagt “Det her trenger jeg!”. Noen også tatt i bruk nesten alt og noen finner 2-3 områder de tar til seg. Der hvor de har overkonsumert eller hatt for mange aktiviteter. Mennesker har tatt til seg ulike ting fra boka.

Maribel: Vi har fått både mail og kommentarer på foredragene. Det har vært morsomt fordi det har vært en blanding av mennesker på foredragene. Enkelte har sett en plakat og har ikke hatt en anelse om hva foredraget handler om. Og andre er mennesker som har fulgt bloggen i flere år. Vi har fått høre menneske si “Jeg har forandret kjempemye i livet mitt”. Og det var det vi håpet på når vi skrev boka.

Oskar. Vi tok en risiko med boka. Det er egentlig en ganske uvanlig økonomibok. Det er heller ikke noen skikkelig selvhjelpsbok. Men for å nå andre mennesker enn de som til vanlig leser økonomibøker valgte vi å ha en annen type forside og lage en lettlest faktabok. Vi har nådd veldig mange. Mange som ellers aldri ville plukket opp en slik bok. Boka ble en av 50 mest solgte utgitte bøker på svensk på Adlibris, og solgte mye mer enn både vi og forlaget hadde håpet på! Den er veldig populær på bibliotek, noe vi synes er veldig morsomt. Og den finnes som lydbok på Storytel.

Har dere mål om å redusere utgiftene enda mer?

Maribel: Nei, vi har et bra nivå nå. Vi har det vi vil ha. For enkelte mennesker har det å minimere utgiftene begynt med minimalisme. Og det er i den fasen vi er i nå. Det kom sist for oss. Vi jobber med å forenkle hjemmet. Først tok vi tak i økonomien og aktivitetene. Og nå er det hjemmet vi forenkler og forbedrer. Men det er ikke fordi vi vil ha lavere utgifter. Vi ønsker å få ut så mye som mulig av det vi har.

Hvordan kom tanken på en bok?

Oskar: Det var forlaget som kontaktet oss og mente vi burde skrive en bok. Boka har ligget på besteselgerlisten i Sverige, og vi traff virkelig med den.

Er det mer fokus på å være økonomisk akkurat nå?

Oskar: Etter boka ble gitt ut, og også boka til Åsa Axelsson ( “Jag lämnar ekorrhjulet“) har det blitt mye snakk om rotteracet. Det finnes to poder som handler om det. Den ene heter “Bortom ekorrhjulet” og den andre “Nyfiken på mindre”.

Maribel: Kanskje lever vi litt i en boble og og synes at det finnes veldig mye om dette tema. Men vi opplever en stor forskjell. Vi traff veldig med “Fra rotterace til ekornlykke“. Først snakket vi mer om frihet, det å slutte å jobbe. Men det ble mer diffust. Men med rotteracet er det annerledes. Rotteracet liker man ikke. Det begrepet omfavner ikke bare jobben, men også livet. Det er tydelig at det er flere som samtidig har hatt samme tanke.

Hva er det som gjør at så mange føler det samme?

Maribel: Rotteracet går ganske så raskt. Alle har hevet standarden på hva man skal ha i livet. Ting, opplevelser og aktiviteter. Vi bare fortsetter fordi vi kan. Jobben skal ikke bare være en jobb, men en karriere. Til slutt er ikke lenger lysten der.

Oskar: Alt dette gjør man fordi man har muligheten. Inntekter gjør at man kan reise, pusse opp, men det er ikke bare en utgift, men også tiden man bruker. Man rekker ikke lenger å nyte. I dagens samfunn har vi alt vi trenger og litt mer. Men folk sliter. Den psykiske uhelsen blir verre. Og det er også fler tegn på det. Vi må gjøre en forandring for å ha det godt i livet. Man blir fysisk syk av livet. Man må forenkle og tenke gjennom hva vil jeg ha ut av livet.

Maribel: Andre tenker mer på klimapåvirkningen vår. Til slutt begynner vi å tenke. Hva er det vi driver med?

Oskar: Mennesket vil ikke forandre seg. Vi vil at det skal være som det alltid har vært. Og så oppdager vi at ting er forandret. Enkelte har drivkraften, andre tenker mye på miljø, enkelte stresser over penger. Når man føler lysten i livet så ender man på samme sluttpunkt. Hvilket er at vi må velge. Vi kan ikke konsumere ubegrenset eller presse inn ubegrenset med ting i livet. Det gjør at vi ikke rekker å nyte. Vi har nådd toppen.

Maribel: Tidligere var det tydelig hva som var meningsfullt. For eksempel selvforsørgende bønder. Det var hardt arbeid og krevende, men tydelig hva som var meningsfullt. Det er diffust i dag. Hva gjør vi egentlig og hvordan kobler vi det til de viktige tingene i livet?
2011 var startskuddet for oss. Det var da vi bestemte oss, men allerede før det kommer tankene på å forenkle. Og langs veien har ting modnet og forandret seg.

Oskar: De to siste årene når begge har vært frie har vi frigjort mer tid. Vi valgte å ta oss ut av rotteracet gjennom å spare en sum penger vi kan leve på. Det var nesten som hadde på skylapper. Vi tenkte ikke så mye over det, vi bare gjorde det. Etterpå, når vi var over på den andre siden så har vi blitt mye mer bevist på alle andre måter som kan passe andre. Dette var riktig valg for oss, men det finnes de som velger å ha en livsstils-bedrift eller at begge jobbe mindre, eller den ene jobber 60 %. Det finnes mange ulike måter, men i bunn og grunn handler det om å leve på mindre. Vi kjenner noen som bor gratis. De bor lite og leier ut en hytte på tomta. Det gjør at de kan jobbe mindre. De har ikke stort kapital, men gratis bolig gjør det friere. De kan velge hva de vil jobbe med.

Hvordan ser en vanlig uke ut for dere?

Maribel: Det er barnas struktur som styrer hverdagen vår. Vi kan ikke bare dra av gårde eller sove lenge. Barna går på skolen, og vi følger deres ukeplan.
Mandag til onsdag er våre arbeidsdager. Vi fyller dagene med ting vi vil bruke tid på. Som et intervju som dette, skrive blogg eller oppussing.

Oskar: Jeg liker å lese og skrive, og da vet jeg at det er den tiden jeg kan bruke på det. Da kan jeg la det ligge de andre dagene. Torsdag og fredag er forbeholdt hjemmet og familien. Vi fordeler ulike ting på ulike dager. En ting som å bake gjør vi sammen med barna. Det er enkelt å få til sammen.

Finnes det planer om flere bøker?

Oskar: Kanskje. Det var aldrig en plan om at det vil bli enda en bok. Men vi tenker kanskje at det blitt litt mye fokus på å følge vår vei. Og at det blitt veldig mye fokus på økonomi, hvilket er naturlig. Det finnes noe mer å si om enkelhet. Hvor mye man har å vinne på å forenkle, når man har overflod.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *