Uncategorised

Historien om å leve i skjul

Som oftest skriver jeg om privatøkonomi, hvilket er en stor interesse hos meg. Politikk er ikke noe jeg tar for meg i stor grad på denne siden, men i dag skal jeg gjøre et unntak.
Grunnen til det er at justisminister Monica Mæland (H) vil gi voldsdømte evig kontaktforbud. Det er hjemmel i loven om å pålegge dette som straff, men det brukes ikke i stor grad i dag.
I artikkelen i VG kan man lese at Mæland også vil at politiet skal kunne ilegge omvendt voldsalarm, uten å først må gå til domstolen.
Endelig!
Jeg håper for alt i verden at dette blir en virkelighet. Mæland nevner at hun i arbeid med handlingsplanen mot vold i nære relasjoner at hun møtt en kvinne som har vært på flukt i tyve år og bodd på hemmelig adresse.
Dessverre er ikke dette uvanlig. Et enkelt søk på “leve på hemmelig adresse” gir alt for mange treff.


Noen artikler om dette tema:


“Trine” lever i skjul. Det skjer noe med deg den dagen noen prøver å skjære av deg strupen med kniv.

I dag er det over 1000 nordmenn som bor på hemmelig adresse

Den 15 år gamle jenta er en av 746 barn som bor på hemmelig adresse: – Hun lever med frykt for å bli avslørt og funnet

Kode 6-barna må leve sine liv i skjul

Smertene var grusomme. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke døde etter det første slaget.

De som må ta den største straffen, er de som blir utsatt for vold og trusler.

Nå skal jeg fortelle to historier jeg selv har opplevd.

En handler om meg, den andre om en familie jeg lært å kjenne. Når jeg var frivillig i Enestående familier, som er et aktivitets-tilbud for de som ofte er alene med barn, møtte jeg en mor og datter. De var ofte med på aktivitetene jeg ordnet, som kinoturer og tur på badeland. Allerede fra begynnelsen sa hun at det var viktig at de ikke bli tatt bilde av. Det var helt naturlig at deltagere fikk velge selv om de ble tatt bilde av eller ikke, så jeg tenkte ikke noe mer over det.
Etterhvert fortalte hun at de levde på hemmelig adresse, i skjul for noen. Hun ønsket ikke å dele mange detaljer, og det var heller ikke noe jeg trengte å vite mer. Det som skjedde etter det var at jeg ble utrolig nøye på ikke notere hverken alder på barnet eller riktig navn på deltagerlister. En familie som lever på hemmelig adresse må passe seg for at noen skal finne de. I dagens samfunn med sosiale medier, hvor vi alle er tilgjengelige, og det legges ut bilder hvert sekund er det utrolig vanskelig å skjermes seg. Og enda verre å gjemme seg.

En barndom med skjult telefonnummer

Det vet jeg hvordan det er.
Jeg har nemlig selv i barndommen levt med skjult telefonnummer, etter at biologisk far kom med trusler over telefon. Moren mitt flyttet fra ham før jeg fylte et år, på grunn av alkoholproblemene hans. Etter det hadde vi ingen kontakt på mange år, unntatt de telefonsamtalene hvor han var udrepelig mot moren min. Hun prøvde på å ha skjult nummer, men det hjalp ikke særlig lenge. På en eller annen måte klarte han alltid å få tak i telefonnummeret. Kanskje ringte han til kommunen, barnehage, eller andre instanser, som på 80-tallet ikke var klar over problematikken med familier som ønsker å ikke bli funnet eller kontaktet.

En ordentlig far

Etter noen år traff moren min stefaren min, som faktisk er den ordentlige, fantastiske, flotte pappaen min i dag. Da turte tydeligvis ikke biologisk far å ta særlig kontakt med mer. Selv om jeg husker en episode fra skolen, hvor læreren informerte klassen at hvis de så den biologiske faren min så måtte de gi beskjed. Det fragmenterte minnet har jeg, men hva som lå bak vet jeg ikke. Og har ikke spurt etter jeg ble voksen.
Når moren min og det som er den ordentlig faren min separerte, tok det ikke lang tid før biologisk far på nytt i alkoholrus mente at han kunne slenge ut seg trusler over telefon. De hadde nå gått 13-14 år siden moren min gikk fra ham. Hun orket endelig gå til politiet og anmelde ham, og det førte til rettssak. Under rettssaken forklarte biologisk far hvor urettferdig han blitt behandlet. Til slutt fikk dommeren nok av å høre på klagingen hans, og moren min opplevde det som en opprettelse at en myndighetsperson ga klar beskjed om at det ikke var akseptabel oppførsel.

Hva dommen ble vet jeg ikke, jeg hadde nok med å være tenåring og deprimert. Vi hadde for lenge siden gitt opp å ha hemmelig nummer. Han fikk jo alltid tak i det uansett. Men som jeg husker det så roet det seg ned etter rettssaken. Hadde det vært mer fokus på vold mot kvinner, og moren mitt fått (mer?) støtte hadde hun kanskje orket å anmelde mye før.

Å leve i skjul

Tilbake til historien om mor og barn jeg lærte å kjenne gjennom frivillig arbeid. De var med en lang stund og koste seg sammen med andre barn og voksne. Helt til en dag hvor jeg fikk en melding om at de hadde blitt observert i en annen by. Det betydde at de måtte flytte, igjen. Det var mange mil fra deres bosted, men det hjalp ikke. Bare det faktum at noen viste hvilket område de bodde i, gjorde at det var farlig.

Jeg følte meg maktesløs, og hvordan moren og barnet følte seg vet jeg ikke. Dessverre var dette en del av deres hverdag. For å gi familien noe ekstra før de flyttet ordnet jeg flere aktiviteter ut i fra hva de ønsket å gjøre. Ingen annen visste det, men det bli min avskjedsgave til de begge.

Jeg spurte aldri om hvor de skulle flytte, ikke en gang hvilket område av landet. Fordi jeg tenkte at det var best at så få som mulig visste det. Kunne det tenke seg at noen viste at de vært med på aktiviteter, og ville ta kontakt for å prøve å finne ut hvor de oppholdt seg? Det kunne jeg ikke risikere.

Jeg tenker ofte på henne og barnet. Hvordan har de det nå? Har de måtte flytte ut en eller flere ganger etter dette? Jeg antar at de fortsatt lever på hemmelig adresse. Kanskje må den som jager de dø, før de kan føle seg trygge.

Hvilket samfunn ønsker vi?


Er det slik det skal være? Skal kvinner og barn, for det er som oftest kvinner og barn som blir truet om å leve mer hemmelig identitet, måtte skjule seg fra den som vil de vondt? Kan vi leve med at mennesker kan bevege seg fritt i vårt samfunn? Mens den som er dømt for vold kan gå videre med livet sitt?

Det har gått 25 år siden den biologiske faren min truet moren min på livet. Jeg føler meg fortsatt litt usikker de gangene jeg er tilbake i hjemmebyen. Ikke fordi jeg tror at han vil gjøre alvor av truslene sine, men bare å møte ham føles ubehagelig.
Jeg flyttet fra byen rett etter videregående, og det var deilig å endelig ikke være redd for å tilfeldigvis møte ham.

Det er mange som har opplevd noe lignende, og mange har opplevd mye verre. Jeg håper at domstolene tar i bruk de hjemlene som finnes, og at med en ny og strengere lov kan alle disse menneskene få en tryggere og bedre hver dag.

Dette er min historie

Jeg har skrevet om hvordan jeg i tenårene opplevde depresjon, og hvordan det førte til at jeg lever mer i dag. Med det mener jeg at jeg setter mer pris på hver enkelt dag, og ikke presser meg inn i det vanlige A4-livet med 100 % jobb. Når jeg skrev det turte jeg ikke å fortelle hva som i stor grad førte til at jeg ble deprimert. Realiteten var at all turbulens med den biologiske faren, trusler og rettssak gjorde at jeg slet psykisk i noen år. Det turte jeg ikke å skrive, før nå. Jeg har ikke ønsket å være så åpen. Men om det hjelper noen, om det fører til at fler får vite hvordan ting virkelig kan se ut i samfunnet. Hvordan vold påvirker ofrene, selv om det ikke går til rettssak, og spesielt hvordan det påvirker de som må leve skjult. Da er det verdt det.