Jeg ønsker meg tilbake til kjøkkenbenken

Jeg ble så glad når jeg leste en artikkel i Dagsavisen om Simen Tveitereid og hvordan han har skapt sin egen 6-timers arbeidsdag.
Det trengs fler forbilder som viser at det er mulig å leve på en annen måte enn normen som er i dag, hvor begge foreldrene skal jobbe fulltid.

Det er virkelig tabu å ønske å være mer hjemme og heller jobbe mindre. Dette er ikke noe jeg fronter veldig åpnet, men jo, jeg er en av de som absolutt vil være mye hjemme med mine barn. Jeg vil tilbake til kjøkkenbenken- på deltid.
Det betyr ikke at jeg ikke vil jobbe eller bidra i samfunnet. Det vil jeg og, men ikke på bekostning av tiden med mine barn.

Stress, stress, stress

Med første barnet besto dagene av stress. Fra hun var 1 år var det stress for å leverer barnehagen, stress for å rekke jobben, og stress for å hente i barnehagen så tidlig som mulig.
Stress fordi jeg ønsket mest mulig tid med datteren min. Det føltes ikke riktig å være borte så mange timer hver dag fra henne. Det var ikke fordi det var noe i veien med barnehagen. De ansatte var engasjerte og flinke. Men de var ikke meg, og jeg ønsket å være med mitt barn.

Alt endret seg i permisjon nummer 2

Noen måneder etter hun begynte i barnehage var jeg gravid igjen, og før hun fylte 2 år ble lillebror født. Heldigvis var dette i 2008 når Tveitereid sin bok “Hva skal vi med barn?” kom ut.
Den leste jeg med stor iver. Og spesielt undersøkelsene om hvordan lange dager i barnehagen påvirker stressnivåene til de minste barna gikk inn på meg. Dette var harde fakta som talte for at barnehagestart fra 1 års alder ikke var den optimale løsningen. Det bidro sterkt til at jeg valgte å følge mine følelser. Og valgte annerledes enn med mitt første barn.

Med hjelp av kontantstøtten, som da var 3 333 kr, og kveldsjobb klarte vi å utsette barnehagestart til 22 måneders alder. Og i den perioden gikk storesøster 50% i barnehage. Vi fikk alle mer tid sammen. Dagene besto av utflukter til matbutikken, lek i sandkassa og lange frokoster. Noe jeg ser tilbake på med glede og takknemlighet.

Utsatt barnehagestart

Nå er mitt tredje barn 10 måneder og normen sier at hun burde begynne i barnehage om mindre enn 2 måneder. Det er så kort tid det fra politiske ståsted anses at hun har behov for å være hele dagene sammen med foreldrene sine. Forskning viser annerledes. Forskning viser at stress i barnehagen er verst for de minste.

Heldigvis har vi økonomisk mulighet til å prioritere annerledes også denne gangen.

Med hjelp av blant annet gradert permisjon og kontantstøtte blir barnehagestart utsatt i et år. Minsten kommer til å være nesten 2 år før hun begynner på småbarnsavdeling.
Det nærmeste året skal nemlig far og jeg dele på å være hjemme. Når den ene er på jobb, er den andre hjemme med minsten. Det gir oss enda et år med mer tid for alle 3 barn. En er alltid hjemme etter skoletid, og har middagen klar til resten av familien kommer hjem.
At en forelder er hjemme er noe som er gunstig for oss alle.
Vi rekker å kjøre til aktiviteter på ettermiddagen, og slipper stress med lekselesing sent om kvelden. Fordi barna er ferdig med leksene allerede før middagen er på bordet.

Kontantstøtten redder dagen

Kontantstøtte er et utskjelt velferdsgode som mange nok anser er snylting på staten. Når kontantstøtte diskuteres i forum mener mange at staten ikke skal betale for at foreldre er hjemme med barna sine.
Men kontantstøtte er billigere enn barnehageplass. Selv om kontantstøtten idag er på 7 500 kr i måneden, tjener staten på at foreldre er hjemme med barna i stedet for å sende de i barnehage før de omtrent kan gå. For hver enkelt barnehageplass betaler staten 219 400 per år. Fordelt per måned er det 18 250 kr.

Det er mer enn dobbelt så mye som hva kontantstøtten koster per familie. Så selv om vi som benytter oss av kontantstøtten bidrar til å redusere kostnaden for staten, blir det nærmest uglesett på å være hjemme med sitt eget barn lenger enn 1 år.

Tveitereid får i artikkelen frem et viktig poeng i dagens samfunn “– Det ble skapt en norm, der du nå nærmest er unormal om du bryter med denne normen og ikke vil sende ettåringen i barnehagen. Mange presses til å ta valg de ikke ønsker.”

Normen er å føde barn og nærmest komme seg tilbake til arbeidslivet så raskt det bare er mulig. Og skam den som velger annerledes.

Jeg velger annerledes

Jeg velger annerledes. Og ikke bare det første året.
For meg er det riktig å velge å jobbe deltid i den perioden barna er små. Det gir meg utrolig mye glede, og jeg er fullstendig klar over at det vil gå ut over pensjonen min.
Men det utgjør ikke så stor forskjell. Faktisk så taper jeg forholdsvis lite på å jobbe deltid.

Som Tveitereid sier i Dagsavisen: “Det handler om den enkeltes velvære, om muligheten til å være mer med barna. Men også i klimaperspektivet er dette nødvendig. Vi kan ikke fortsette å få mer penger hele tida, men istedet kan vi få litt bedre tid.

For meg er opplevelsene jeg kan få i løpet av livet viktige. Ikke hvor mye penger jeg kan bruke på unyttige ting.
Tid er verdt mer for meg enn ting og konsumpsjon.
Derfor velger jeg å leve nøkternt nå, og det vil jeg sannsynligvis gjøre resten av mitt liv. Det er et valg jeg tar hver dag, for å få råd til å jobbe mindre og være mer hjemme.
Som jeg tidligere skrevet så ser jeg på det som Min økonomiske frihet.

Frivillig arbeid- er også arbeid

Det finns mange måter å bidra på i samfunnet. Enten det er å jobbe heltid, eller deltid og bruke tiden sin på andre ting.
En del av tiden jeg har til overs har jeg under flere år brukt til frivillig arbeid, ofte sammen med barna. Fordi det gir meg mye, å gi til andre. Det er ulønnet arbeid, gir ikke en krone på konto, men desto mer glede.